Ine Mariels verden

LA PATRONALE DE OCOA 2010

2010-02-17T13:45:00.017-06:00

Patronalene her kan sammenlignes med en festival i Norge. Det er vanlig for småplassene å feire en gang i året. Jo større plassen er, jo større er festen. Patronalen i Ocoa varte i 2 uker, med festprogram hver kveld, konserter og annen underholdning. Karuseller og annet gøy for voksne og barn er satt opp og man kan se filmer på storskjerm i gatene. Det finnes boder som selger alt fra smykker og øredobber til sko og godteri. Det kommer tilreisende fra hele landet for å være med å sette ”Ocoa” på kartet. Under patronalen er det jobb- og skolefri for de som bor i Ocoa.

Kåring av konge og dronning av patronalen 2010.

Elevene i hver klasse på hver skole i Ocoa med de beste karakterene, gjennomgår årlig en konkurranse om å bli ”konge og dronning” av patronalene i Ocoa som avholdes hvert år i januar. For å kunne bli konge eller dronning må du kunne mye om Den Dominikanske Republikk og hjembyen din, gjennomgå mange tester og utflukter og møter. Det er en ære, både for foreldre og skolen du går på – å bli konge eller dronning.

”De utvalgte” har i oppgave å lage et forrykende show som presenteres samme dagen der kåringen avholdes. I år ble det avholdt på Rancho Francisco, en uke før pangstart av patronalen, det var fullstappet med publikummere, familie og bekjente. Andre lokale aktører underholdt også, som ballettskolen til lillesøsteren min…

Kongen og dronningen i midten, med prinsene og prinsessene på sidene.

Ballettskolen til Mery Anny

Jana, yo y Luisa

Fue un noche muy divertido!

Fotos de la patronale:

Konserter alle dagene

hehhe, haik hjem fra parken...

Ambiorix, yo, Ricky y Jana en el parque

Mami, papi, MeryAnny y yo

Mis hermanos: Hirbin, Danny, Dawrin yo y Mery Anny

Los PEPES en el parque

If we can make it through the night, we’ll see the sun

2010-02-15T20:37:00.001-06:00

Tirsdag 12. Januar hadde jeg som vanlig sovet et par timer etter skolen, og gikk for å ta rutinedusjen, da jeg med et ble svimmel og trodde, på godt nordnorsk ”at æ hadde tørna”. Det var ikke før etterpå at papi fortalte meg at det hadde vært et lite jordskjelv at jeg forsto hva som hadde hendt. Skjelvet varte mellom 30 sekunder til 1 min, og i løpet av den korte tiden hadde folk allerede rukket å springe og hyle i gatene.

Jeg var ikke klar over omfanget av det som hadde skjedd før min kjære mor i Norge ringte som besett kl. 05 neste morgen. Jeg reiste til Santo Domingo for å hente noen papirer sammen med mami og mens vi satt og ventet kjente jeg et etterskjelv noe svakere enn dagen før.

Skjelvet på Haiti ble målt til 7,0 på Richters skala og er det kraftigste på Haiti på 200 år. Jorden ristet i om lag ett minutt, og allerede lenge før det var over, hadde tusenvis av bygninger rast sammen.

Om lag 3 millioner mennesker, en tredjedel av Haitis samlede befolkning, er rammet.

Haiti-katastrofen var og er en tragedie. TV-nyhetene spydde ut de verste bilder, og ordet ”sensur” finnes ikke…
Hus og biler er rasert og totalt ødelagt. Det finnes ikke elektrisitet, og bare noen steder er det muligheter for å få kjøpt vann. Hva med alle de stakkarene som ikke har penger?

De husløse har reddet det de klarte og ligger strødd utover gatene. Det er rundt om 540.000 personer døde så langt melder nyhetene her, og mange ligger lempet oppå hverandre i dunger, som søppel, fordi det ikke finnes folk og ressurser til å ta seg av dem.

Folk passerer og holder seg for nesen for å dempe likstanken. Palasset til presidenten, som er kjent for å være et av de nydeligste byggene i Haiti er knust og kan nok ikke kalles så "nydelig" lenger.

Og sykehuset i hovedstaden... er totalt rasert. Syke, skadete barn og voksne raver rundt uten å vite hva de skal ta seg til…

Det har vært sendt mye pengehjelp, leger, røde kors og redd barna er i full gang over landegrensa. Dessverre meldes det også om at mye av den hjelpen som sendes, aldri kommer frem. Den Dominikanske Republikk er et fattig land, men det står mye verre til med Haiti – noe som betyr at en del fattige ungdommer (som vi her kaller ”tigres”) har sett sitt snitt i å stjele mat, vann og penger etter bilene har passert landegrensa. Det er for øvrig et minskende problem nå, nå som ting har begynt å roe seg…

Har pga. det som skjedde i Haiti blitt intervjuet av Harstad Tidene, Fremover og en lokalradio i Vesterålen. Er fortsatt overrasket over at det var så stor interesse for meg, som bor i nabolandet og egentlig ikke vet mer om det som skjedde enn resten av verden…

The night the sky fall down

2010-02-11T17:05:00.021-06:00

31.DICIEMBRE

FELIZ CUMPLEAÑOS MERYANNY, 10 AÑOS

ENDELIG kom dagen hun så lenge hadde ventet på, og begynt å planlegge allerede 2. november.

Hele familien har jobbet, laget mat, leker og dekorasjoner for å lage ”årets bursdag”, den uforglemmelige 10årsdagen til Mery Anny som forhåpentligvis enda snakker om i dag.

Over 60 gjester var invitert, noe som betydde at alle måtte tidlig opp for å ordne alt i stand.

Bare littegranne fruktpunsj...

Bare littegranne sukker...

Bursdagsbarnet selv var opptatt med hårfrisyren og henting av bursdagskaken på 4 libra.

Piñata med godteri og leker var storsuksess.

Etterpå var det gaveåpning i storsengen til mamma…

ANGELITO

Det er ikke vanlig å gi presanger til venner og familie på julaften, kanskje til kjærester – men det er heller sjeldent det også. Familien til Jana, min tyske bestevenninne, er som min 2.familie og vi laget en koselig vri på en slags lek vi her kaller ”angelito”. Det foregår på den måten at hvert familiemedlem trekker en lapp hver med et navn, lappen din tar du med deg hjem og gjemmer uten å si et ord om hvem du har trukket. Lappen din er den personen du skal finne en gave til.
Senere samles alle på nyttårsaften for å gi og motta din angelito.

Min angelito gikk til Deivi

Fikk en kjempefin angelito fra Jana.

FELIZ AÑO NUEVO, GODT NYTTÅR

På kvelden laget vi et kjempebål som kan minne om ”sankthansaften” i Norge, og da klokken slo 24.00 var alle sammen ute i gatene, klemmet hverandre og ønsket hverandre godt nyttår.

Senere dro alle videre til parken for å møte andre venner og bekjente og ønske dem godt nyttår.

1.ENERO 2010, EL DIA PRIMERO

Det er vanlig å pynte seg, og dette er også en dag der alle ikler seg nye klær og sko for å dra inn til parken og feire det nye året.

When Dreams Collide

2010-02-04T20:19:00.026-06:00

Den dominikanske julen er et kapittel for seg selv…

Det er vanlig å begynne å pynte huset, juletreet, allerede i oktober. Dessuten er det vanlig å pusse opp huset, male, bygge ut eller lignende før julen ringer inn. Eller, det vil si; de som har penger gjør det, hvert år. ”Fasaden” betyr alt.

Det er en juletradisjon jeg liker veldig godt her, det er at alle går sammen for å lage det fint, pynte til jul ute i gatene også. I Norge er holdningen mer ”jeg pynter mitt og du pynter ditt…” Her bryr folk seg om fellesareal.

I Ocoa dette året, var det en konkurranse mellom hver ”bydel” om å ha den fineste gaten. Det var fullt av lys, dekorasjoner og div. statuer og etterligninger av jesusbarnet i krybben. Den 25. desember reiser komiteen rundt for å kåre vinnerne, der den barrioen som har de fineste gatene vinner en pengepremie.

I min barrio, nabolag, lagde vi dekorasjoner over gatene, jesusbarnet i stallen og et stort ”juletre” som vi senere innviet med en fest og innleid DJ, 15.desember. Kan sammenlignes med en ”julegrantenning” i Norge.

Det er ikke bare husene og gatene som skal se bra ut i juletiden. Det er normalt at alle reiser til andre byer, steder, for å kjøpe nye klær. Det er mye fester rundt juletider, og dessuten må alle ha på seg nye klær julaften, 1.juledag, nyttårsaften og 1.nyttårsdag. Damene farger og striper håret og setter på løsnegler.

Som i Norge er det vanlig at familie kommer hjem for å feire jul og man reiser for å besøke familie og venner i juletiden.

24. DICIEMBRE; NOCHE BUENA, JULAFTEN

Jeg trodde at julaften i Den Dominikanske Republikk kom til å bli heller småtrist, jeg som er stor fan av mamma sine juletradisjoner og føler at det ikke helt er ”jul” om man tilbringer julaften en annen plass enn hjemme, uten pinnekjøtt, julestrømpen og 3 nøtter til askepott på TV.

Så feil kunne jeg ta! Jeg har verken savnet julematen eller juletradisjonene… Det hører ikke til her, kind of… Julaften var som en helt vanlig dag;

Jeg sto opp tidlig, reiste til Azua, naboprovinsen, for å hente en pakke fra min kjære mor med julegaver til meg og resten av familien.

Kom hjem og delte ut gaver og hjalp til med middagen.

Mami og papi sto for serveringen i år. Det er tradisjon i familien at alle på morsiden samles til et bedre måltid, musikk og samvær. Dette året var det deres tur å servere rundt om 30 mennesker.

Reiste sammen med Disnaylin, Piera og Eduardo til en campo et stykke unna, ved navn Cienega. Først punkterte et dekk på motorsykkelen til Disnaylin og vi måtte finne noen til å hjelpe oss å reparere, før vi kunne dra videre.

Vi dro opp i fjellet for å se på utsikten, nydelig!

På kvelden reiste vi hjem igjen for å delta på familiemiddager i hver våre hus.

Julemiddagen besto av: Kylling, ris, bønner, salat (gulrot og potet) og brød.
Hele familien, samlet hos min bestemor.

Papi holder "før-maten" - tale.

Mami esta bailando merrengue

Lillesnuppsia mi

Familia Mateo, falta algunos...

25.DICIEMBRE, 1.JULEDAG

FESTDAG! Todo el mundo samles i parken for å drikke, danse og more seg. Alle må ha på seg nye klær, du blir studert fra topp til tå. Dette er en dag du støter på mange kjente.

Daniela, mi nita; me haces mucha falta...

Ine, Ambiorix y Danny

Woke up this morning

2010-02-04T19:52:00.008-06:00

Jeg hadde ikke lyst til at 17års-dagen min (27.november) i Den Dominikanske Republikk skulle gå stille forbi, slik det er vanlig å feire bursdager her… Derfor sørget jeg selv for at jeg skulle få en fin liten bursdagsfest.

Dagen startet som vanlig, jeg er den første som forlater huset for å dra på skolen, mens resten av huset sover. Jeg ble heller overrasket når jeg ble møtt i porten på skolen med roping og klemmer fra klassekameratene mine. De sang bursdagssang til meg, og jeg fullførte etterpå med å synge den på norsk etter press fra alle sammen.

Vi fikk fri 2 timer tidligere og hele klassen, inkludert lærer, dro inn til parken – der læreren min kjøpte meg bursdagskake + lys og de sang, spilte spill og koset oss.

Senere, når jeg kom hjem åpnet jeg gaver fra familien hjemme…

…for så å bake meg selv en ordentlig norsk, bursdagskake.

På kvelden ble det storfest med dans og musikk. Veldig koselig. Tok ikke kveld før 05.30, fint at det var en fredagskveld…

Jana, mi amor; te quiero muchisisisisisismo!

Estamos bailando SALSA

...y comida...

La gente...

Min første bursdagsfeiring med JULETRE og VARME i november!!

Somebody told me

2010-02-04T19:49:00.000-06:00

Jeg beklager så mye for at jeg er så sløv med å oppdatere bloggen min. Det er dels fordi elektrisitet og intenettsystemet her ikke er helt som man skulle ønske, dels fordi jeg føler at tingene ikke er så ”rare” lenger og ikke vet hva jeg kan skrive om og dels fordi jeg rett og slett heller har foretrukket å gjøre andre ting.

Følgende kommer heller en kort oppsummering av hendelsene så langt, noen av dem kommer jeg også til å skrive mer om i senere innlegg.

- Min 17års-dag i Dominikanske Republikk
- Wanda, doktoren som har bodd sammen med oss – og som jeg regner som familie like godt som de andre – har flyttet tilbake til Santo Domingo og mannen sin. Hun kom på etterlengtet besøk 31. desember for å feire min lillesøsters 10årsdag.
- Eksamener --> juleferie
- Piera, min italienske venninne som bor i samme by, 17år
- Den dominikanske julen (Luisa, 17år på julaften)
- Nyttårsaften, MeryAnny 10år.
- Haiti-katastrofen
- La patronale de Ocoa
- Lillebror Dawrin, 16år.
- Ny doktor har flyttet inn, Milli, veldig trivelig dame.
- Disnaylin og Daniela, noen av de personene som har betydd mest for meg her, har endelig fått papirene sine godkjent og nå reist til Spania for å bo sammen med moren sin som har bodd der i 2 år allerede. De er savnet.
- Skolestart

Fargeblyanter

2009-12-01T22:31:00.000-06:00

Noen ganger blir jeg overrasket når jeg ser meg selv i speilet. Jeg ”glemmer” liksom av at jeg er hvit, Europeer, fordi jeg føler meg mer og mer dominikansk.

Jeg synes det er rart å se hvite folk på TV også. Så unormalt. Så fargeløst. Så ”fattige” vi er…

Her en dag kom jeg til å tenke på hvor påvirket vi blir av alt rundt oss, bevisst eller ubevisst.

Jeg husker meg selv som 6 åring, 1. klasse, der vi alle skulle fargelegge en tegning – og jeg som hadde glemt fargeblyantene mine og spurte om å få låne ”hudfargen”. Selvfølgelig mente jeg ikke brun…

Lita og uskyldig, uvitende om at det kunne blitt tatt rasistisk av en mørkhudet. Selvfølgelig ville ingen klandret meg, jeg var jo bare 6 år – men det sier litt om påvirkningen vi har fra samfunnet. Hvem er det som bestemmer hva som er rett og galt, pent og unormalt?

Det er slik her også. Stort sett alle skuespillere, politikere og andre viktige personer er hvite. Alle reklamer er av hvite personer. Når de sminker seg, sminker de seg blekere.

Småting som det gjør meg både frustrert og litt sint, men mest av alt oppgitt over at samfunnet og verden er slik. Så urettferdig.

Som hvit her, synes alle at jeg er verdens vakreste, alle har lyst til å prate med meg – bli kjent med meg. Hvorfor skygger folk unna mørkhudete i Norge?

SOFTBALL

2009-12-01T21:20:00.007-06:00

For meg som bor utpå landet er det vanskelig å drive med ting på ettermiddagstid, spesielt om du er jente. Sport er vel storsett det eneste fritidstilbudet, men det er likevel lite å velge mellom – fordi alt er tilrettelagt for gutter. Er du gutt kan du spille både basket, softball, fotball og volleyball. Gutter og jenter spiller ikke sammen.

Faren min spiller softball hver fredag, og noen helger reiser vi lenger ut på landet for å se en match. For min del synes jeg at de drikker mer enn de spiller…

Mami y Merianny esta esperando...

Dominikanera drikk alltid på alle sammenkomsta, det e bare sånn det e .. :)

ECO CLUB

2009-12-01T21:18:00.006-06:00

AFS arrangerer en rekke små og store, obligatoriske og uobligatoriske sammenkomster iløpet av året. En av disse var en utflukt for 1 dag til en ”ekstrem-park”. Det hele var ikke like ekstremt som jeg hadde sett for meg, men det var koselig å møte andre AFS-ere, dele erfaringer så langt og gjøre noe annerledes.

MAT!

Jana og Giovanni klar for hinderløypa

Snorre leke Tarzan

Hærlig følelse

El dia de la alimentaciòn en Liceo

2009-12-01T20:34:00.007-06:00

På skolen min er det ofte “spesielle dager” og uker, som “matematikkuken” og “dia de la alimentaciòn”. I skolesystemet her er det mange store oppgaver og gruppeframføringer, men på et helt annet nivå enn det jeg er vant til i Norge. Her tegner de plakater, mens vi bruker powerpoint med bilder og musikk for å gjøre ting levende og spennende. Måten de framfører ting her er veldig uengasjerende. De elevene som ikke er fremme og framfører, gir null oppmerksomhet til det som foregår, bråker og snakker. Det ender hver gang med kjeft fra læreren som ikke hører noen ting.

Jeg liker skolesystemet i Norge bedre, på alle måter. Tro det eller ei: Jeg synes vi har mye mer respekt for lærere og medelever!

Dia de la alimentaciòn var en del av naturfagen. Hele klassen var delt inn i forskjellige grupper som hadde ansvar for div. mat- og drikkegrupper som f.eks ”melk, kake, frukt, brød osv.” Hver gruppe fortalte om næringsstoffene og hva som er bra for kroppen. Det hele ble filmet og sendt på lokal tv. Rektor beæret oss også med sitt nærvær. Til slutt måtte jeg forklare det hele på norsk – selv om de ikke forstår noen ting, blir alle som forhekset: helt musestille og fasinert.

Når alt var over, delte vi inn all maten og frukten så alle fikk seg en smakebit.

FRUKTEN I DETTE LANDET SMAKER SÅ MYE BEDRE!!!!!!

Nedenfor følger noen bilder.

Enoide er regnet som ”hvit” her, farge forskjellene her varierer veeeldig.

Deilig smakebit for alle og enhver.

Everything feels like home

2009-10-27T20:01:00.006-05:00

Når jeg snakker med venner og bekjente hjemmefra, som er ivrige og nysgjerrige på utvekslingsåret mitt, er det ofte de sier: ”fortell alt”. Fortell alt? Hvor skal man begynne? Jeg har tatt meg i at det har blitt vanskeligere og vanskeligere hver gang. Ting som før var overveldende og uvant har med ett blitt veldig normalt og hverdagslig. Ting jeg i begynnelsen hadde vanskelig for å gjøre, eller helst ikke ville gjøre – er intet hinder lenger. Jeg dreper til og med kakerlakkene jeg ser selv, og har sluttet å frike ut hver gang jeg ser dem, selv om jeg ikke liker dem…

Hverdagen? Jeg står opp kl.07 hver morgen, pakker sekken min, blir alltid stående å vente på lillesøsteren min som må ordne håret før vi blir kjørt av gårde på motorsykkel til skolen av eldste bror. Kommer alltid for sent til skolen etter klokken, men klokken er det ingen som følger her i dominikanske. Skolen begynner 07.30 – men lærerne er aldri på plass før tidligst 10 min. over tiden.

Det er frekt ikke å hilse på alle vennene dine når du kommer inn i klasserommet, så det blir mange kyss og hilsninger. Det er ofte vi har 1 fag over 3 økter, og man kjenner det godt i magen før vi slipper ut for å kjøpe toast og juice i vår eneste pause, 15 min, gjennom dagen.

Frokost spiser vi bare i helgene, noen ganger. Først var det veldig vanskelig for meg, jeg som er rutinedyr når det gjelder matvaner og klokkeslett, men her er det ikke så nøye – vi spiser 2 måltider i døgnet. Rundt 1-2 tiden, når jeg og de andre kommer hjem fra skolen. (Her er det forresten vanlig at folk går hjem fra jobb for å spise, før de returnerer igjen). Og det andre måltidet rundt 8-9-10 på kvelden. Som det matvraket jeg er, spiser jeg selvfølelig oftere enn bare 2 ganger om dagen.

Når skoledagen er over, går jeg sammen med klassekameratene mine hjem. Noen ganger får jeg/vi skyss på motorsykkel, eller lasteplan på en bil av mennesker vi kjenner. Vanligvis liker jeg å gå, det blir ikke akkurat mye mosjon ellers. Jeg slår alltid av en god prat når jeg passerer ”The Tayer” på veien, en av de mange (hva heter det?) mekaniker verkstedene. På akkurat denne jobber broren min og de fleste andre ungguttene i nabolaget, som er min mest omgjengelige vennekrets.

Når jeg kommer hjem, står maten på bordet eller på komfyren. Det er alltid servert ris tidlig på dagen, de sier at en dag uten ris er en dag uten mening. Senere på kvelden kan man lage spagetti eller annet godt. Jeg spiser meg alltid overfylt hver gang vi laget spagetti, det er vel heller ikke bra for formene, hehhe.
Noen ganger drar jeg med venner for å gjøre lekser eller tar på meg bikinien og legger meg på taket sammen med hundene for noen timers steiking. Som oftest legger jeg meg heller nedpå og sover et par timer. Jeg har stort sett alltid vært natterangler, så det er godt med et par timer etter skoletid – når det ellers er ingenting å gjøre.

I 6-7 tiden på ettermiddagen begynner folk å komme hjem fra jobb og ettermiddagsskole, så etter den tid er det mer vanlig at jeg stikker ut – fra hus til hus. Jeg liker gjestfriheten her, dørene står alltid åpen som betyr at du er velkommen inn.

Mitt største problem her er å være ”tranquila” (sløv, rolig) slik mine foreldre vil. Her er det ikke sett på som bra å dra mye fra hus til hus, være ute på kveldene osv. De ser helst til at man sitter inne i huset sitt hele dagen og ser i lufta. Hadde jeg vært i Norge hadde jeg gått på veggen, for jeg har aldri vært av den tålmodige typen – og jeg liker å ha mye å gjøre, men her er det annerledes. Det er på en måte mye mer fredelig, og jeg kjenner virkelig på å slappe av. På grunn av dette, tror jeg at jeg setter mye mer pris på ting når det skjer noe også – når det er fest eller familien vil dra på tur.

Legger heller ut div. bilder fra hverdagen i Ocoa, så dere får se litt på stemningen selv.

Papegøyen, plystrer etter deg og roper "prostituert" på spansk når du paserer huset. Den er fin, men se på fjærene, tror ikke den har det så bra som han kunne hatt det.

Barna leker i gaten.

Domino. Guttene liker å spille.

En slags tysk "ludo", Hannah hadde med fra Tyskland. Det spillet var our lifesaver during the first couple of weeks, før skolen begynte.

Matlaging.

Juice.

Som skrevet før, er utseendet veldig viktig her - de bruker mange titals timer på hår, negler, sminke, klær, sko. Men jeg ELSKER det. Nåja, lillesøster er ikke så ivrig på bilder før hun er ferdig...

Fra August til November er det fare for orkaner osv. Da bruker det å regne, når det først starter å regne, slutter det jo aaaaldri.

Sweet, home Alabama

2009-10-05T15:51:00.011-05:00

La patronale de Sabana Larga

Estrella, stjerne.

Dominikanerne holder sine festtradisjoner i hevd. I tillegg til de tradisjonelle jule- og påskereiringene er det vanlig med religiøse og populære fester tilknyttet en helgen, årstidene eller historiske hendelser. De fleste byene og landsbyene har sine lokale, tradisjonelle fester. Her kaller vi de festene for ”patronales”. De foregår gjerne over 10 – 11 dager, og tiltrekker seg mye mennesker. Det blir satt opp flust av partytelt, der man får kjøpt drikke. Det selges mat, sko, smykker og annet jugl. Noen dager er det også levende musikk. Noen plasser er det vanlig å kåre en ”prinsesse”. Jenta som blir kåret til prinsesse, har fått tildelt æren av og ”fremme” stedet sitt fram til neste års patronale. Prinsessekandidatene går med bånd på kryss fra skulderen, og det minner mye om en missekonkurranse. På båndene står det ord som ”Paz”, som betyr fred. The princess of peace.

Størrelsen på festen avhenger jo selvfølgelig av stedet, men det kommer alltid mange tilreisende, særlig i helgene. Det forundrer meg at dominikanere vanligvis går ut på lørdager og søndager. Det må jo være upraktisk når det er skole- og jobbdag dagen derpå.

Ambiorix, Danny, Hirbin, i parken en søndagskveld.

Om sant skal sies er dominikanere mer enn gjennomsnittet glad i alkohol. Det er helt OK å drikke på en vanlig hverdag, der er helt OK å drikke hver dag for noen, men det skal de ha: Dominikanere drikker alltid med måte. De drikker ikke for å bli full, de drikker for å kose seg. De pelmer ikke i seg alt de klarer, for å ha en unnskyldning for å gjøre dumme ting. Der kunne nok mang en nordmann ha lært litt. Dominikanere går ut (som regel til parken) for å møte folk, ha det hyggelig og danse, ikke for å finne lykken for en natt. Jeg har aldri sett noen full og spyende i grøftene her, det er ikke akseptabelt. Jeg er flau over drikkekulturen i Norge.

MUSIKK er et viktig element i dominikanerens liv. De hører for det meste på sitt eget lands musikk, for det meste på spansk. Musikken er blandet; Heftige rytmer, afrikanske trommer og nydelige melodier.

Afrikanske trommer

DANS er, om ikke er større element enn musikken, så minst like viktig. Her lærer man å danse før man kan stå og gå. Man feirer ved å danse og det er som regel lystige, raske rytmer.

Merrengue er nasjonaldansen, og danses mye. Alle folk i alle aldre danser merrengue, grunnstegene er ikke vanskelig – men med to godt vante dansepartnere ser det slettes ikke lett ut for oss som ikke har hatt rytmen i kroppen hele livet.

Bachata er også en mye brukt dansestil. Et hakk vanskeligere enn merrengue, men heller ikke her er grunnstegene vanskelige. Mye hofter, og når du kan danse – ser det veldig imponerende ut.

Reggeton er som sex på dansegulvet, og danses mest av ungdom. Når man kommer litt opp i årene er det en uskrevet norm at man skal gå over til bachata og de andre dansestilene.

Salsa er mer komplisert, men veeeeldig stilfullt. Man må lete litt lenger for å finne en god salsa-partner, men de som kan danse salsa – KAN danse salsa...

Jali y Dino, bailando reggeton en el cafè.

Hirbin y yo, bailando reggeton en el cafè.

Fiesta de la abuela

2009-10-05T15:49:00.012-05:00

1 gang i året arrangerer bestemoren min en stor fest for familie og venner. Festen gjennomføres alltid samme helg, og er en fast tradisjon for denne familien.
To dager i forveien har hele familien hjulpet til med innkjøp, maling, matlaging osv. slik at alt var klart til 24. september.
Det er mye morsomt som foregår for både voksne og barn, barna leker, og det er innleide trommeslagere for de som ønsker å danse. Mat og drikke, sosialt samvær.

Feststemte mennesker.

AFS-erne i Ocoa. Giovanni, Jana, Piera og Luisa

Ingen måtte gå sulten, for å si det slik…

Mi abuela (bestemor). Poserer sammen med den mannen hun verdsetter høyest i sitt liv. I den Dominikanske Republikk er folk religiøse, ja. Men det er stor forskjell på de som er fattige – for de er som regel mye mer religiøse enn de som har mye. De går ikke ofte i kirken, men de samles ofte foran et bilde og en bibel, synger, leser vers og ber. Bestemoren min er ofte i spissen for slike samlinger.

Trommemenn.

Barna danser og koser seg.

Det gjør de gamle også!

1 ting til jeg har lært, er at det finnes merkelige folk uansett hvor du er i verden. Vi var så heldig å møte på selveste CAPTAIN Jack Sparrow i Karibien, på jakt etter mer rom…….

Feliz cumpleaños Mami

2009-10-05T13:37:00.007-05:00

Etter bare litt over 1 mnd. i dette landet, har jeg allerede deltatt i 4 bursdager og 3 begravelser... Både feiringene av bursdager og begravelser er helt annerledes her. Sistnevnte skal jeg komme tilbake til senere.

08.09 fylte mi mama, Mary, år - og det startet som en helt vanlig dag. Jeg gikk på skolen og kom hjem til varm lunsj, gratulerte henne med dagen og nada mas. På bordet sto en nydelig bukett fra Federico, med et kort tildelt "kvinnen i mitt liv som fortjener det mest".

Federico kom sent hjem fra jobb og tok med Mary ut. Mens de var borte blåste vi opp ballonger, bakte kake og dekte bordet. Det ble kakespising og dansing resten av kvelden.

Dominikanere kjøper alltid kaker til bursdager. De smaker alltid likt, og halvparten av kaken er glasur. Kaken ser nesten ut som plast og virker helt perfekt.
...det er nok mest for syns skyld er - for smaken er det heller verre med, hehe. Det er mye spennende og godt å smake på i Dominikanske, men dominikanere kan IKKE bake.

La familia!

La mountania

2009-10-05T12:29:00.004-05:00

12.09, en av de siste dagene før Hannah reiste – tok hun oss (meg, Jana og Luisa) på fjelltur for å vise oss en side av landet, som ingen av oss hadde sett til nå…

Det var en deilig tur, godt å gå! Dominikanere flest er ikke akkurat kjent for å trene… Alle har dårlig kondis, fordi de bare kjører rundt på motorsyklene sine.

Det er et vakkert land, bildene sier sitt…

Ut på tur, aldri sur

Mango treet. Tiene mucho años.

Landskapet er vakkert, men jo lenger opp i fjellet vi kom - jo mer fattigslig ble det. Hus laget av søppel, kartonger og metall. Barn som springer rundt med bare en fillete t-skjorte på seg. Det finnes ingen strømkabler eller noe annet...

Det bor mange fattige mennesker her. Man kan møte dem etter veiene med et esel, og med alle sine eiendeler på eselryggen fordi de ikke har noe sted å bo.
Det finnes mennesker her som ikke har jobb, og ikke har penger. De bytter til seg ting - som 1 ku mot en ny forsyning av ris.

Noen steder i dette landet er det akkurat som å gå 50 år tilbake i tid for meg.

Hus laget av søppel.

Søppel langs veien...

En eselmann.

Det er vanskelig og tar mye tid å legge inn bilder og div. her, men jeg prøver så godt jeg kan for at dere skal få et godt innblikk i det dominikanske liv. Det hender enda at jeg blir sjokkert over småting som jeg trodde jeg hadde blitt vant med...

Faithful

2009-10-02T12:51:00.000-05:00

Jeg beklager lite oppdatering på lenge, men jeg er veldig blogglei - og vi har vært uten telefon og internett i over 1 uke. En bil krasjet inn i stolpen der kabelen til telefon og internett i mitt nabolag, og kabelen ble kuttet i to. Det er reparert nå. Og JA; til alle de som har spurt; Det er fortsatt liv i meg.

Kort breefing om hva som har skjedd etter forrige oppdatering:

- Brannsåret har grodd, og det har hjemlengselen også.
Jeg blir en smule småflau når jeg leser mine tidligere innlegg, om hvor negativt innstilt jeg var. Ja, det var tungt i starten, og jeg var forberedt på det – men jeg forventet ikke at jeg skulle reagere på de måtene jeg gjorde og føle de tingene jeg gjorde. Vi hører alltid om det, men tenker alltid ”det skjer ikke meg, jeg er sterkere enn det”. Jeg kan i hvert fall med hånden på hjertet si at jeg har lært meg selv bedre å kjenne.

- Hannah se fue. (Har dratt) til Tyskland, det var en trist avskjed – og mye komplikasjoner med mistet fly og vanskelige dominikanere. Det hele endte med at hun ble 4 dager lenger, måtte betale en helt ny flybillett selv, legge igjen 10 kg. fra kofferten å gå glipp av starten på siste året på VGS.

- Ang. språket, går det mye bedre. Jeg trodde det skulle bli veldig vanskelig uten Hannah til å oversette og hjelpe meg – men så feil tok jeg. Jeg kan snakke om alle dagligdagse ting, det går fint. Jeg skjønner veldig mye, og jeg har lyst til å si så mye, fortelle alt mulig, men jeg vet ikke hvordan. Det er frustrerende. Men jeg er glad for at jeg er første skritt på veien, forståelsen. Deretter kommer all snakkingen.

Jeg tok med meg min gamle spanske lærebok fra fjoråret for jeg tenkte jeg kunne få bruk for den. Jeg tok den med på skolen her om dagen, og jeg forsto alt. Det var en syk opplevelse. Alt var så enkelt, og jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg slet med de tingene, og ikke skjønte… Følelsen jeg satt med er vanskelig å beskrive, men jeg tror det kan sammenlignes med å lære seg å lese for første gang…

- Hverdagen har slått inn for fult, og på mange måter liker jeg denne livsstilen bedre. I Norge er alt så enkelt. Alt er tilrettelagt. Her må man jobbe for livet – og det føles godt. Ting som før var en selvfølge, er ikke det lenger – og jeg må ”jobbe” for å få belønning.

Tro meg; ALLE kunne ha godt av å leve 1 år i et u-land. Ansvaret, pliktene. Det er ikke det samme.

Ungdommene her er på mange måter mye mer modne og mye mer barnslige enn ungdommen i Norge. Jeg kjenner mange 15åringer som jobber om dagen, går på skolen på ettermiddagen og gjør lekser, husarbeid og tar seg av familien om kvelden. Den lille tiden de har til å være barn og ungdom er på en måte forskjøvet. På skolen har alle bøker med ”Hannah Montana”, prinsesser og biler. De bytter klistermerker og får latterkrampe av alle mulige teite uttalelser.

Samtidig snakker alle om giftemål og hvor mange barn de vil ha. Alle vet hva de vil studere videre, eller hva de vil jobbe med. Ungdommen her har framtidsplanene klare fra de er barn. Jeg synes det er merkelig å høre på 14åringer som snakker om giftemål og at mange 16åringer vurderer å få barn, men det er kulturen her – livets oppdrag er å få en god jobb slik at du kan forsørge din egen familie. Å gifte seg, å få barn er noe alle må. Er du jente og ikke gift innen fylte 23 år, blir du sett rart på. Jeg har klassekamerater som allerede er gift og med barn.

Que más? Jeg synes jeg er flink til å skille mellom livet i Norge og livet i DR. Min venninne Jana, derimot lever fortsatt livet sitt i Tyskland. Hun vet det kanskje ikke selv. Hun snakker alltid om ”når hun reiser hjem, kommer hun til å savne…” og ”når hun skal pakke, må hun huske…” Det er trist å se på, uten å kunne gjøre noe – fordi hun går glipp av et fantastisk år.

‘cause now I’ve got the message and here comes the mudslide. Making all those hopes and dreams we care for, die

2009-09-06T12:52:00.002-05:00

Som dere sikkert har fått med dere, har jeg hatt en del problemer med AFS dominikanske, ang. dramatimer osv. Situasjonen er slik at i Ocoa har jeg ingen mulighet for å få de dramatimene jeg trenger for å få skoleåret mitt godkjent. – Og jeg er nesten sikker på at stipendet mitt blir gjort om til lån om jeg ikke tar skoleåret som godkjent, og da har jeg ikke råd til å leve her 1 år. Jeg lovet skolen i Norge at jeg skulle ta året som gjeldene, det var kravet for at jeg skulle få lov til å reise utenlands. Jeg må jo selvfølgelig ta en del privatisteksamener når jeg kommer hjem igjen, fordi skolen her ikke er på samme nivå og har ikke alle fagene. Det er enten flytt til Santo Domingo, få dramatimer – eller reis hjem til Norge for å fullføre skoleåret.

AFS i dominikanske er overhodet ikke behjelpelig med problemet mitt, fordi damen som jobber med bytting av familie, ikke har noe til overs for meg. Når vi ringte for å forklare problemet, sa hun at hun skulle undersøke mulighetene for dramatimer rundt om i landet – men hun ringte aldri opp igjen. Det endte med at vi selv måtte undersøke på nettet o.l. for å skaffe oss den informasjonen vi trengte. Det eneste vi klarte å finne ut var at det er muligheter for dramaundervisning i Santo Domingo, hovedstaden. Det finnes både en nasjonal skole og en kulturskole. Kulturskolen var den eneste vi klarte å få kontakt med, og de sa at det var for sent å melde seg på – fordi semesteret allerede hadde startet, en uke før vi ringte – og at det er umulig å komme med før neste semester i januar.

Etter det har det vert en del fram og tilbake, vi har ringt AFS kontoret flere ganger, uten hell – jeg har klart og skaffet meg en velkomstfamilie i Santo Domingo fram til desember, men AFS ville ikke la meg flytte – fordi de er overbooket i hovedstaden, og har ingen familie til meg etter desember.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre ang. denne saken, og jeg føler meg hjelpeløs og alene. AFS sier at de ”tar saken min”, men av erfaring tror jeg ikke at de orker å gjøre noe som helst. Hannah har vært en reddende engel i denne vanskelige situasjonen, og jeg lurer på hva AFS hadde gjort hvis jeg ikke hadde hatt en ”oversetter”. AFS hadde latt meg føle meg ene og alene, uten noen å snakke med. Disse problemene hadde aldri kommet opp, fordi jeg ikke hadde vist hvordan jeg kunne fortelle dem til familien min – og jeg hadde måtte prøve og løst dem etter dette året. Jeg er ikke fornøyd med hvordan AFS dominikanske er organisert – og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Mange som har havet hos familier som ikke trives, har ringt – men på andre siden av telefonen møter de et steinansikt som ikke viser noe medfølelse overhodet. Alle er pålagt å ha en ”kontaktperson” som skal følge med deg og spørre hvordan du har det osv. – og være leddet mellom deg og AFS in case of any problems. De har ikke engang funnet en kontaktperson til meg……………… Dermed, ingen oppfølging.

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne snakke med noen andre, og forklare situasjonen min. Noen med hjerte. Jeg er veldig oppgitt og lei meg.

Schoolbag in hand, she leaves home in the early mornin’. Waving goodbye – with an absentminded smile

2009-09-06T12:50:00.002-05:00

Skolen her er merkelig. På utsiden ser de tut som et fengsel. Inngjerd – med piggtråd på toppen.

Siden dette er public school, har de ikke penger til å kjøpe agrigat for å ha strøm på skolen, når det ikke er strøm i resten av delen av bygda. Det jeg er overrasket over, er at myndighetene lar skoleelevene sine sitte og jobbe i mørket. Det er verken godt for synet eller konsentrasjonen. Ingen ventilasjonsanlegg. Vinduene er lukket. Alle snakker i munnen på hverandre, og det er et støynivå av en annen verden. Lærerne roper, men til tross for det, klarer jeg enda ikke å høre hva de sier.

Ingen snakker engelsk – bortsett fra engelsklæreren. Hun snakker dårlig engelsk og skriver mye feil på tavla, til min største irritasjon. Hun bryr seg heller ikke med å rette på elevene når de sier noe feil. I engelsktimene lærer vi det engelske alfabetet – og svarer på latterlige lette spørsmål, som: ”Hva gjør du om 10 år?” og ”Når vil du gifte deg?”

Over halvparten av hver time blir brukt til opprop fra klasselista – for å se hvem som er tilstede. Elever blir sendt ut på gangen hele tiden, for alt mulig. Det finnes ingen lærebøker, man må gå på biblioteket for å gjøre lekser som krever bøker – men de fleste leksene krever ikke bøker. Det finnes ingen PC’er, og ingen overhead. Til og med rektoren skriver med gammeldags skrivemaskin, som man kun ser på filmer nå til dags. Foredragene blir holdt stående ved lærers pult, og hver gang man skal snakke i klassen, må man røyse seg fra plassen sin.

Vi er 36 elever i klassen, og jeg går i 4 TO B Contabilidad. De har kurs fra A til D. I A og B går de folkene som har fulgt skolegangen hele veien, og har den alderen elevene egentlig skal ha. I dominikanske er det en lov som sier at du er nødt til å gå på skolen fram til du er 14 år, etter det kan du gjøre hva du vil… Derfor er det mange som slutter på skolen etter fylt 14 år, og som senere angrer og vil fullføre – disse havner på C og D – kurset. Jana går på A-kurset og en italiensk gutt som jeg aldri husker navnet på, går i C. AFS vil helst unngå flere AFS’ere i samme klasse, fordi de ikke tror at vi kommer til å skaffe oss noen dominikanske venner. Vi er 5 AFS’ere i Ocoa.

Standarden på skolen er heller dårlig. Pultene, stolene, tavla, veggene, for ikke å snakke om toalettene – INGEN GÅR DIT!!! Det finnes ikke låser på dørene, ikke papir, ikke vann i springen og man kan ikke skylle ned etter seg. Toalettene stinker helt ut i gangen. I skolegården finnes det ikke søppelbøtter, så alle vasser i tomkopper og annet søppel.

Jeg har 6 skoletimer during skoledagen, med 15 min. matpause. Hver time er 45 min. Timeplanen min er heller ikke mye å skryte av. En del fag jeg ikke kan ta med meg til Norge, og de jeg evt. kan bruke – er det alt for dårlig nivå på.

Engelsk: 5 timer i uka
Contabilidad (et fag der du lærer om regnskap og bokføring): 10 timer i uka
Gestión adm. (ledelse): 5 timer i uka
Sociales (”skikk og bruk i DR”): 2 timer i uka
Matemática: 2 timer i uka
Ciencia de la Naturales III(naturfag): 2 timer i uka
E.D (gym): 1 time i uka
Lenguaje Español: 2 timer i uka

FELIZ CUMPLEAÑOS JANA

2009-09-06T12:18:00.005-05:00

1.september, fylte Jana 16 år. Det var med blandede følelser at hun kom springende ned til meg etter skolen. ”Hola, do you wanna join me, when I’m opening my presents from home?” ”Si, claro!”. Hun fortalte meg at vertsmoren hennes hadde glemt av bursdagen hennes, men at ting ble bedre når hun kom på skolen og klassen sang for henne.

I Den dominikanske republikk er det kun vanlig å få en gratulasjon på bursdagen din. Dagen er som en helt vanlig dag, med kanskje en liten kake på kvelden. Det er ikke som i Norge, hvor vi feirer dagen med kaker og gaver, og arrangerer en stor sammenkomst. I tillegg var Jana en smule uheldig, fordi vi kun hadde vært her i litt over 1 uke når hun hadde bursdag – hun har ikke hatt tid til å få seg masse venner osv. Så bursdagen hennes ble ikke som hun hadde tenkt seg… Men hun ble i mye bedre humør etter pakkeåpningen.

Tysk kake, fra mammen sin :)

Alt hun ønsket seg var en ordentlig Europeisk sjokoladekake! En typisk dominikansk bursdagskake er liten og halvparten av kaken er søt melis-glasur-ting på toppen, som ikke smaker særlig godt. Dominikanere kan spise mye spennende mat, men de kan IKKE bake.

Så da tenkte jeg og Hannah som så, at det skulle hun få! Vi begynte å bake når vi fikk elektrisitet på kvelden, og overrasket Jana med kake, lys og bursdagssang.
Dagen ble vellykket likevel! – med 3 bursdagskaker.

PEPE PEPE PEPEPEPE se fueran la mujere por alli viene mi PEPE

2009-09-05T18:39:00.007-05:00

Lørdags morgen, 29. August – sto vi, Jana og undertegnede, opp til nydelig frokost, ost&egg + frokostblanding og youghurt. Det var noe annet enn en liten mango til frokost, som er det vanlige her… Etter det, tok de oss med på apoteket for å få skaffet meg noe å dekke til brannsåret mitt med, siden vi skulle ut på ”landet” – og jeg ikke ville ha en infeksjon pga. småfluer som er ute etter ”fresh meat”.

Når vi kom til AFS – kontoret, sto det 3 minibusser, klare for skravlende AFS’ere fra hele verden. Vi registrerte oss, og ble fraktet litt utenfor Santo Domingo til et nydelig hostell. Det var biljardbord, svømmebaseng, solsenger, boblebad, volleyballnett, trampoliner, palmetrær…og jeg kan holde på i en evighet. Vi veltet oss i den dominikanske skjønnhet og luksus. – og jeg for første gang etter min ankomst følte jeg at jeg overhodet IKKE ville reise hjem igjen.

Etter opprop og romfordeling, samlet vi oss alle ”in the green area” i en stor sirkel, der vi alle introduserte oss selv og hvilket land vi var fra. Det er 20 studenter fra Tyskland og 24 studenter fra Italia i år. We’re all here for different reasons, men den ene tingen som oftest ”går igjen” er det faktum at mange av oss ville benytte sjansen til å reise så langt bort fra hjemlandet sitt som mulig.

Nesten alle italienerne.

Etter hvert fikk vi servert lunsj, og vi ble delt inn i forskjellige grupper. Vi snakket om første inntrykk, første møte med familien, what to do and not to do osv. Fikk en del tips og delt en del erfaringer – men det meste viste jeg fra før – pga. en meget god preorienterings leir med norske AFS i Tromsø.

Senere ble mer mat, vi fikk utforske stedet, hoppe i bassenget, get a tan and make friendships.

På kvelden lærte de oss å danse merengue, regetuon og litt salsa – men det var regetuon som slo best an, og som folk ville lære å danse. Det som fasinerer meg når det gjelder gutter og dansing her, er at ingen er redde for å vise seg frem. Alle har rytmen, og dansing trenger ikke engang å være et sjekketriks. Her blir du heller sett rart på om du ikke danser… Jeg synes det er veldig morsomt å se guttene slå seg løs på dansegulvet, for det kan jeg ikke akkurat påstå at jeg er veldig vant til i Norge.

Vi ble jaget i seng tidlig, men vi var en hel gjeng som sprang opp på taket på ”hostellet” der vi sov. (Hostellet er delt inn i 2 store hus), og utsikten var nydelig. Vi lå på taket og hørte på musikk, sang og så på stjernene. Jeg rakk å se hele 5 stjerneskudd før en av lederne jaget oss alle ned på rommene våre.

Etter et par timer snek Snorre, Jana og jeg oss ut – sprang over hele ”green area” og over, forbi til det andre huset for et lite nattbad i boblebadet ved siden av bassenget. Jana var trett og gikk tilbake etter 10 minutter, mens Snorre og jeg ble sittende i over en time og snakke, om reisen, vertsfamilien, muligheten og eventyret vi akkurat har begitt oss ut på. Det var først da jeg innså at jeg faktisk bor i Kariben. Helt på andre siden av Atlanterhavet! …og likevel føles det så naturlig. Idyllen ble brutt da en mann kom gående mot oss, stirrende. Hjertet mitt stoppet i 2 sek. og alt stilnet. Mannen var ikke frivillig AFS’er – han jobbet på bygget, men han sa ingenting – gikk 10 meter lenger bort for å slå av lyset ute, for å så forsvinne. Kick.

Dagen etter, var mange trøtte – og jeg, som nesten ikke hadde sovet den natten – var full av energi.

Trøtte norskinger.

Denne helgen var en oppvekker for meg. Jeg har egentlig ikke hatt det ordentlig morsomt etter min ankomst, før nå… Jeg hadde overhodet ikke noe som helst lyst til å reise hjem til Ocoa. De andre AFS’erne gledet seg til å reise hjem, og klaget over at de savnet familien sin o.l – men ikke jeg. Jeg kunne ha blitt på hostellet sammen med de andre, resten av året. Hostellet var så nydelig!!!

Vi hadde noen oppvarmingsleker før vi gikk sammen i grupper igjen. Etterpå kunne vi nyte de siste timene i sola og bassenget før vi måtte pakke for å reise hjem. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men akkurat da kunne jeg reist hvor som helst, bare jeg slapp å komme hjem til Ocoa. Jeg misstrives på plassen, og det er ingenting man kan gjøre for å få tiden til å gå….. Har allerede utleste bøker og utløste kryssord.

Det triste er at det muligens går 4 eller 5 mnd. til AFS gjengen sees igjen, men det morsomme er at da snakker vi kanskje spansk med hverandre, alle sammen… + at samtlige mest sannsynelig har lagt på seg 20 kg. pga. kjedsomhet i en liten bygd.
*kremt*

AFS Welcome Camp. Første møte med alle de andre AFS’erne i Den dominikanske republikk. Noen kjente fjes, og mange nye venner. Har ikke hatt det så morsomt på lenge!

You said that life needed something special, that you don’t have. Well, here I am. Aren’t you glad?

2009-09-01T19:30:00.006-05:00

Fredagskvelden 28. august, møttes vi alle, med familie, på Coctail Party i Santo Domingo. Der flikk vi tid til å snakke og møte familiene til vennene våre. Vi måtte kle oss pent. Dominikanere elsker å pynte seg. Møtestedet var på den vakreste siden av Santo Domingo, with the seaside. Jeg ble blendet av skjønnhet, dette landet er nydelig! …og for første gang fikk det opp for meg at jeg faktisk bor i Caribbean. Nær ekvator. Hvor det vokser palmetrær og frukt og ting forsvinner ikke om du slår av Tv’en. Det var en vill følelse. Jeg har enda ikke kommet over det faktum at jeg faktisk bare har reist fra alt kjent og kjært for nye eventyr.

Familien, Hannah, Maria, Federico, yo, Danny, Ambiorix y Merrianny.

The girls of the family - tatt ved siden av Christoffer Columbus’ gamle slott, (nå et museum) fra når han bodde i Dominikanske.

The Ocoa girls! Yo, Louisa, Pierra y Jana. Dette er AFS vennene mine som bor i Ocoa. Jana og Louisa bor 2 hus fra meg på dette lille stedet – så vi henger mye sammen. Louisa og Pierra er italienske og går på privatskolen sammen på ettermiddagen. Pierra bor in the town, ved siden av parken (som er byens midtpunkt) mens resten av oss bor litt utenfor. Jeg og Jana har best kjemi – og vi henger mer sammen bare vi enn med resten av gjengen.

På slutten av kvelden, ropte de opp alle navnene til AFS’erne – og vi skulle bo hos en frivillig familie over natten. Overraskende nok, kom jeg og Jana til samme familie. Det var veldig morsomt. Familien var veldig hyggelig og alle snakket godt engelsk. Faren i familien, Claus, kan snakke tysk – og har vært både i Tyskland og Norge. Han var veldig ivrig på å vise bilder og snakke de få ordene han kunne på norsk.

Etter vi fikk familiene våre – gikk vi rundt å så på Santo Domingo by night. Nydelig, vi så stjernene på himmelen, og det hele var egentlig ganske romantisk. Etter det, kjørte vi litt rundt i byen – og vi fikk en historietime fra eldstesønn, Gustavo, på 16 år. Den første kirka som ble bygd i Amerika, var faktisk på Den Dominikanske Republikk. Senere tok de oss med på kjøpesenteret, på et hipt sted – for å feire Jana’s 16årsdag litt tidligere. Hun har bursdag 1.september – men vi latet som. Vi fikk en liten matbit og de kjøpte oss en drink hver. I dominikanske er det ingen aldersgrense på alkohol.

På kafé

Yo, Jana y Gustavo

De kjøpte bursdagskake og fikk de som jobbet på stedet til å komme å spille for henne. Det var veldig høylytt, og veldig morsomt å få være en del av den siden av kulturen også. Jeg var veldig glad på hennes vegne. – og Jana lyste opp som en sol hun og! Jana har ikke vært så spent på bursdagen sin, fordi den er så tidlig etter ankomst – at hun har ikke helt rukket å skaffe seg venner enda. I dominikanske er det ikke vanlig å feire bursdag heller. Kanskje en kake på kvelden fram til du er 14 år, ingen gaver, ingen feiring - og etter du har fylt 14, eller kanskje ikke det engang (kommer an på familien) - kun en gratulasjon.

(film)

(film)

Senere på kvelden dro vi hjem, men det ble en lang natt. Vi satt på internett, pratet, danset og hadde a good time. – Klar for å stå opp dagen etter for å møte på AFS-kontoret kl.09 sharp? Well, vi er i Den dominikanske republikk – her foregår alt en time senere…

MI FAMILIA EN REPUBLICA DOMINICANA

2009-08-28T10:56:00.018-05:00

FEDERICO:

Federico er far i huset. Han er far til Dawrin og Merianny. Federico er sykepleier, men jobber som en lærer for studenter som vil bli sykepleiere. Jobben hans er et langt stykke bort – så han bruker vanligvis å være borte hele uken, og komme hjem i helgene. Han er veldig aktiv og har flere jobber. I tillegg er han er leder for AFS i Ocoa – og det er mye ansvar og papirarbeid. Han er åpen og snakkesalig og gjør alt for at jeg skal føle meg som hjemme. Han prøver virkelig å få meg til å forstå språket – og prøver selv å forstå hva jeg mener. Han lager meg frokost hver dag, men det er fordi han enda har ferie… Jeg har et sterkere bånd con mi papa enn til Maria, som er min vertsmor.

MARIA DEL CARMEN:

Maria (uttales uten ”a” på slutten) er husmor i huset. Hun er mor til Danny , Hirbin, Dawrin og Marianny. Maria og Federico bestemmer begge i huset – og diskuterer alt med hverandre før de tar en avgjørelse. Maria er sykepleier og jobber ikke langt fra hjemmet. Først var hun gift med Hirbin og Danny’s far – but they got a devorse. Senere møtte hun Federico og de giftet seg og er lykkelig sammen. Maria er en stilig og stille dame. Hun gjør alt hun kan for at jeg skal trives.

DANNY:

Danny er husmor og Maria’s førstefødte. Hun er 23 år, gift og bor i Federico og Maria’s gamle hus vedsiden av bestemorens hus og butikk. Hun lærer små barn på skolen hvordan man bruker en datamaskin. Hun skal prøve å fortsette studiene sine, slik at hun kan bli lærer og tjene mer penger. Det er bare 2 år igjen til hun vil være ferdigutdannet lærer. Fordi både Maria og Federico jobber, er det Danny som lager mat, rydder og vasker klær hos familien Soto Mateo. Det føles ut som om Danny og ektefellen hennes bor her, fordi de er tilstede hele tiden. Om kveldene bruker de å komme for å se på TV når det er strøm tilgjengelig, fordi de ikke har en egen TV hjemme hos seg selv. Danny tar seg mye av småsøsknene sine.

HIRBIN:

Hirbin er storebroren og Maria’s første gutt. Hirbin (uttales uten ”h”) er 20 år og jobber i en data-butikk. Han reparerer datamaskiner, men får ikke mye for jobben. Hirbin er hele dagen på butikken, men ofte kommer han hjem uten å ha tjent en eneste pesos. Det er vanskelig å få jobb i Den dominikanske republikk, så folk bruker som regel å ta det de får. Hirbin er alt-mulig-fikseren i huset. Er noe ødelagt, er det han som tar frem skrujernet og limet og begynner å reparere. Hirbin har en tysk kjæreste, Hannah, som bodde her med AFS for 2 år siden, og han skal studere tysk i hovedstaden, Santo Domingo, hver lørdag. Hirbin bruker hele året på å spare opp penger for å komme og besøke Hannah i Tyskland. Han prøver å være tøff og litt ”bad boy”, men han er veldig snill. Han liker å høre på musikk, spesielt hiphop – og til min store overraskelse er det akkurat den samme musikken som er hip i Norge. Motorsykkelen hans er hans baby og Hirbin liker å dra til parken i helgene for å drikke dominikansk øl og danse.

DAWRIN:

Alt-mulig-fikser nr. 2. Dawrin er 15 år, og Federico’s eldste sønn. Dawrin ser veldig opp til Hirbin, og vil gjerne bli som han. Om noe gått i stykker og Hirbin skal reparere, er Dawrin der med én gang for å hjelpe til. Dawrin går på skole om ettermiddagen, og liker å kjøre motorsykkel. Du vil ikke finne en eneste dominikansk gutt som ikke elsker motorsykkelen sin. Her har alle en. Du trenger ikke sertifikat for å kjøre motorsykkel, bare for å kunne kjøre bil. Eller, det er en lov som sier at du må ha sertifikat og det er også påbudt å alltid bruke hjelm, men det er ingen som bryr seg om låvene i dette landet. Du kan se guttunger nedi 10års alderen kjøre som galinger etter veien, og havner de i en ulykke – lærer de aldri… De fortsetter å kjøre i stor fart og mixe og trikse. Dawrin er kjempesnill, men veldig sjenert. Liker ikke å danse offentlig, men jeg har fått meg en liten svingom hjemme i stua.

MERIANNY:

(Merianny poserer alltid sånn når jeg tar fram kameraet. Hun drømmer om å bli modell).
Er minstefrøken og TYDELIG favoritten. (Every family got one, right!?) Hun er 9 år, har nettopp begynt å gå på privatskole, noe hun er kjempekry over. Merianny er veeeeeeeldig bortskjemt. Hun trenger bare å peke på noe, så får hun det. Enten det er klær, mat eller leker. Hvis de andre trenger noe, får de det aldri – det er alltid Merianny som er først i rekken. Jeg la merke til det tidlig, fordi det er tusen bilder av henne rundt omkring i huset, det er tydelig at de har gått til fotograf – som koster, mens det kanskje finnes 1 lite bilde hver av de andre. Jeg synes for eksempel at det er mye viktigere å betale for privatskole når man er eldre og får karakterer. Det har mye å si i dominikanske om du har karakterer fra en privatskole eller public school. Jeg ville ha brukt pengene som Merianny får til skole, på Dawrin som har begynt å få karakterer, fordi det er ikke så viktig når hun så vidt har begynt på skole… Jeg synes det er trist at ting er som dette. Man merker det godt på oppførselen hennes også at hun er vant til å få det som hun vil. Som for eksempel, vi spilte et slags ludo-spill Hannah hadde tatt med fra Tyskland, og vi tok henne i å jukse. (Hun elsker å jukse og hater og tape). Surleppa hang nedpå knærne resten av spillet, selv om hun vant… I tillegg kan hun være rimelig frekk. Uansett hva du gjør, hvor du skal – vil hun være med. Det er greit, men det kan bli litt over too much some times. I løpet av de første dagene, når jeg var veldig lei meg – og hun enda var veldig nysgjerrig, HANG hun i vinduet inn til rommet mitt - som jeg ikke viste hvordan jeg kunne lukke… Sa masse på spansk som jeg ikke forsto og var irriterende. Jeg sa bare ”No comprendo. Es triste” (jeg forstår ikke, jeg er trist) hver gang hun sa noe, så tilslutt stakk hun fram en lapp mellom sprinklene på vinduet. Der hadde hun tegnet meg og seg selv hånd i hånd i parken med blomster hvor det sto ”Te amo”. (Jeg elsker deg). Da måtte jeg smile, for hun kan være ordentlig snill også det sjarmtrollet. Hun har et godt hjerte, og det er ofte på kveldene at jeg får et overraskende kyss på kinnet.

Danny’s husband, AMBIORIX:

Ambiorix (uttales uten ”x”) ES LOCO!!! …og veldig høyrøstet, men en trivelig kar. Han jobber nedi veien her, på - jeg vet ikke hva jeg kan kalle det… Motorsykkeltaxi(!?) Om man betaler, blir man kjørt hvor man vil… Mange unge gutter bruker hele dagen sin på det der, men det er ikke mye penger å hente. Alle bruker sin egen motorsykkel, og bensin koster. Det er tydelig at Ambiorix selv synes han er veldig kul – du ser det på måten han går, kler seg og ter seg. Jeg synes det er morsomt, fordi dominikanerene er ikke mye forskjellig fra oss i Norge når jeg tenker meg om. We’re only human.
Jeg liker han, han er morsom. Ambiorix elsker å danse, men Danny liker det ikke… Så det er sjeldent han får æren av å svinge på dansegulvet.

Hirbins novia, HANNAH:

Hannah er 19 år og fra Tyskland. For 2 år siden reiste hun med AFS og endte opp hos min familie. Etter 1 mnd. ble hun og eldstesønn Hirbin sammen. Hannah har vært en engel og stilt opp for meg, vært en som jeg kunne prate med og også oversetter. Hun er veldig trivelig, og er antagelig grunnen til at jeg enda sitter i dette huset, på denne stolen og skriver alt dette. Hun jobber og sparer opp penger hele året for å kunne reise og være hele sommeren her, i dominikanske. Hun har 1 år igjen på skolen, så er hun ferdig… Jeg gruer meg veldig til hun reiser hjem, og jeg fremdeles ikke skjønner noen ting.

WANDA:

Er en venn av familien, hun jobber også sammen med Maria på klinikken rett borti gata. Hun bor i Santo Domingo, og hun og mannen sees bare i helgene – så det er en litt vanskelig situasjon. Hun skal bo her sammen med oss fra til november pga. jobben her. Maria inviterte henne til å bo her fordi hun ikke hadde noe hus i Ocoa selv… Hun betaler ikke noe for det, bortsett fra at hun noen ganger lager mat på kvelden. Det er rart å tenke på, men det er bare sånn menneskene er her. Hjelpsom og gavmild.

PERROS:

Her har de 5 hunder som bor på taket. Bare 2 av dem har lov til å komme ned (favoritt hundene) og tigge mat: Scooby Doo og Princesa. Princesa er bare en valp, og Scooby er faren. Princesa er knøttliten og har masse, masse svart pels. Når hun løper rundt på gulvet ser hun ut som en pelsdott som lever sitt eget liv. Jeg liker Princesa. =D

De andre hundene derimot, tørr jeg ikke røre. De er alle kjempetynne og spiser rotten frukt som ramler ned fra trærne, ellers får de litt ris innimellom – fordi man ikke har spesialmat, som ”hundemat” i dominikanske. Man kan se ribbeinene til hundene fordi de spiser så lite, og jeg synes det også ser ut som om at noen har rabies. 1 av hundene på taket er Celinè Poth’s, utvekslingsstudenten som bodde her i fjord.

Jeg har bare sett 3 katter siden jeg kom hit, og når jeg puser på dem – kommer de aldri. Kattene har alltid vært baby-katter, og veeedlig mager.
Det er uvanlig å se katter rundt omkring, fordi dominikanerene er generelt mer glad i hunder. Ingen har store hunder som kan passe på deg når du er ute og går i gatene eller i fjellet – alle har disse små.

Forresten, er det heller ingen som går tur med hundene sine. Alle hundene springer fritt og gjør hva de vil… De puser på hundene, slik vi gjør til kattene – så når jeg først kom hit ble jeg veldig forvirret. Hundene kommer ikke hvis man roper på dem eller plystrer, kun hvis man ”puser” på dem.

LA CASA:

Før Merianny ble født bodde familien i et knøttlite hus ved siden av Maria’s mor lenger ut på landet. Hirbin og Danny sov og spiste hos bestemoren, fordi det ikke var plass til dem i huset. De bodde sammen med bestemoren framtil Danny var 16 år, da fikk hun flytte hjem.. Hirbin og Danny regner bestemoren sin mer som en mor, enn Maria. Når Merianny ble født fant de ut at de måtte skaffe seg et større hus – så Federico kjøpte dette huset fra et søskenbarn. Når de kjøpte huset var det bare halvparten av det, det er nå. Federico har brukt mye tid og penger på å bygge det huset han ville ha. 1 etasje(1 soverom + bad) + 3 soverom og 1 bad nede, har han bygd. Familien Soto Mateo er veldig stolt over huset sitt. Det er et veldig bra hus til å være i Den dominikanske republikk. Tenk på i hvilken tilstand et ”normalt” hus for en middelklassefamilie ser ut………..

Seems like I’ve waited my whole life for this one night…

2009-08-28T10:03:00.011-05:00

Dominikanske menn liker at jentene lager mat, og siden det er det jentene bruker å gjøre – prøver jeg å hive meg med for å lære noe nytt, og for å være en del av familien. All mat lages fra bunnen av, det finnes ingen ”toro” å få kjøpt i butikkene her, nei. Hvert eneste måltid krever mye arbeid og forberedelse. De spiser MYE arroz (ris) og platanos verde (grønne, harde bananer) som de koker i olje, og smaker som poteter. Ellers går det også mye i bønner og ertestuing.

Man må ”rense” risen før den kokes ved å plukke ut de riskornene som er offwhite og brune – men verst er de svarte.
Hannah hadde så lyst til å bake en sjokoladekake, på tysk måte, og dermed måtte hun til innkjøp. 1 av tingene hun trengte var en kokosnøtt for rasping – men først måtte all kokosvannet drikkes…

ALLE ville hjelpe til å bake, fordi de ville se hvordan man gjorde ting på tysk måte. Det er akkurat slik som vi også gjør det i Norge. Kaken var kjempegod.
For 2 dager siden brente jeg meg på ankelen på motorsykkelen til Taurin. Jeg viste ikke at man bare skal gå på og av motorsykkelen på den siden hvor motoren ikke er… Alle sammen flirte av meg, fordi både Hannah og Celiné (fjorårets utvekslingsstudent) også har gjort det. Celiné hadde et mye større sår enn meg, da… Først smurte vi på krem, og det gikk bra – men så gikk det hull på blemmen og jeg rev bort det som var av løs hud. Etter det har det bare blitt verre og verre. De sier at de tror jeg må rive bort resten av huden som er brent, ellers kan det bli en infeksjon, og det vil jeg jo selvfølgelig ikke… Men det er ondt å rive. Har ingen plaster eller noe som klarer å dekke såret. Her ser det ikke så ille ut, men det blir verre og verre.

Fredag, (i dag) 28.aug til søndag 30.aug er det min første AFS-camp. Velkomst-campen, som den populært er kalt… I dag reiser vi sammen med familiene våre til Santo Domingo på ”coctail party” – og på kvelden etterlater de oss til AFS. Tror vi skal dra til stranden for å se litt andre steder av landet. Jeg gleder meg veldig til å møte igjen mine norske venner og til å snakke litt norsk igjen, men jeg gleder meg også til å møte alle de andre utvekslingsstudentene!! Jeg lurer på hvor mange vi er i dette lille landet…

For at jeg skal kunne ha med meg det jeg trenger, måtte vi vaske klær i går. Det foregår ved at man tar ut vaskemaskinen fra kjøkkenet til ut i bakgården. Der sorterer Federico alle klærne etter farger, mens Maria vasker. Man er nødt til å ta vaskemaskinen ut, fordi den ikke er festet til noe rør som får vannet til å renne bort. Dermed må den ut, fordi vannet renner ut med en gang det er fylt oppi – så man må fortsette å fylle oppi vann etter hvert i vaskingen.

Kanskje klarer du å legge merke til et hull på baksiden av vaskemaskinen, der vannet renner ut…

Egentlig er vi ordentlig lat i Norge. Vi har alt tilrettelagt, alt er forenklet – alt du trenger å gjøre er å trykke på en knapp så starter vaskemaskinen. Eller når det gjelder mat, alt du trenger å gjøre er bare å blande inn litt vann…

FOLKENS; vi er nødt til å slutte å klage over hvor fælt vi har det, bare når vi ikke får viljen vår… WAKE UP PEOPLE, OPEN YOUR EYES!!!!! Vi er bortskjemt. Vi har det alt for godt i Norge. Alle kunne ha godt av å jobbe litt på den gammeldagse måten. Livet handler ikke om et par øreringer eller en ny genser. Det er så mye mer, vi trenger bare et lite dytt for å kunne klare å se det…

If I told you, you were beautiful...

2009-08-27T19:28:00.004-05:00

...yeah, and then what!?

I Den dominikanske republikk er det sett på som attraktivt å ha blondt hår og lys hud. Guttene er ville!!!! Jeg synes det er ekkelt og flaut at folk stirrer og roper ting etter meg når jeg går forbi. Ting som: "Hei, babe! Du er vakker, stopp, stopp - kom å bli her sammen med meg" og "Hei, vil du bli min kjæreste?" ect. Hannah told me that they will do anything and say anything to be with you, so you have to be careful.

Men selv om folk oppfører seg som dette, har de veldig respekt for om noen er opptatt... Om de allerede har kjæreste. - Men gifte menn, derimot - er de dominikanske kvinnene gale etter. Det er veldig vanlig å være utro her, men det er ikke sett på som akseptabelt likevel.

Her synes de at det er rart at jeg har bodd sammen med Erling, kjæresten min, i 1 år - uten å være gift. For å kunne bo sammen i dominikanske, er du nødt til å være gift. Ta Danny (gift søster, 23 år) f.eks. hun var sammen med kjæresten sin i 7 år før de giftet seg, og kunne bo sammen. De var sammen i 7 år før de hadde sex. Man skal ikke ha sex før man er gift - men mange gjør det i smug uten at foreldrene vet om det. I Ocoa blir mange jenter gravide i tidlig alder. Det er fordi det ikke er noe å holde på med her, ingen aktiviteter foruten sport - så folk kjeder seg og har sex - som fører til barn - og deretter til giftemål. Om jenta blir gravid, er foreldrene NØDT til å gifte seg. Det finnes ingen legeal age - man trenger bare godkjennelsen fra begge sine foreldre. I dominikanske er det sent for en jente å gifte seg ved en alder av 23 - som Danny... (De bærer forresten 2 ringer, 1 for kompromisset om å gifte seg, den har en diamant, og den andre for giftemålet. De bærer ringene på motsatt hånd enn i Europa).

Jeg synes det er rart at dominikanerne bruker så mye klær når det er varmt.. Jeg har sikkert nevnt det før, men når det er virkelig varmt - tar kvinnene på seg skjorter med lange ermer for å ikke bli brun av solen. Ingen dominikanere liker å dra på stranden for å sole seg. Jo hvitere, jo bedre. Hvis noen er virkelig mørk i huden, eller har vært å solt seg.

Noen dominikanere er også veldig rasistiske mot folk fra Haiti. Hvis noen er mørk i huden kan de si ting som: "fysj, du ser du som en fra Haiti". Jeg synes det er rart at de er så rasistiske, fordi de har samme hudfarge og alt - men det kan muligens ha noe med at Hati er er veldig veldig fattig land. Haiti er 10 ganger verre enn Den Dominikanske Republikk. Der dør barn og folk hver dag fordi de ikke får nok mat eller ikke får medisiner for deres sykdommer. Det er som Afrika. Den dominikanske republikk er plaget med folk fra Haiti som kommer ulovelig over landegrensen og har med seg malaria, diare ect. - Mange fra Haiti ønsker å bo i Den dominikanske republikk og ta de dårligste jobbene og få lousy lønn, og det er likevel bedre enn å bo i Haiti...

Ellers, er det som regel kvinnene som lager mat. - mens mennene hjelper gjerne til med klesvask og renhold i huset. Hver morgen vasker Federico, mi papa, gulvene i huset.

Alle måltider er varm, foruten når man spiser frukt. Til frokost spiser de lite, mens rundt kl. 9 eller 10 på kvelden bruker de å spise kjempemasse. It's supposed to be motsatt, sant!? Jeg tror det er derfor mange er overvektige. Jeg merker det selv, allerede etter 1 uke!!!!!!!!!! Tror kanskje kroppen min tar til seg en del av det vannet jeg drikker for ikke å bli dehydrert... Jeg vil ikke legge på meg :(

Breathe in, breathe out

2009-08-27T19:15:00.003-05:00

Vi har gjort en del research ang. dramatimer, godkjent skolegang, skoleplass i Norge osv. - og det finnes ingen dramatilbud for meg før i januar 2010!!! Bellas Artes, er en slags kulturskole i Santo Domingo og de har allerede begynt sitt semester (for 1 uke siden) og nå er det umulig å komme inn...

Jeg har gått inni meg selv for å vurdere hva som er viktigst for meg. Det har vært lange våke-timer om natten, men jeg kom fram til at det er greit å repetere 2.året på videregående. Jeg skal ihvertfall prøve å fortsette å bo her, gå på skolen og gi stedet en sjanse! Jeg vet at om jeg hadde reist hjem nå, hadde jeg mest sannsynelig vært sint på meg selv - fordi jeg ikke prøvde.

Når jeg fortalte my hostparents at jeg hadde bestemt meg for å bli, ble de kjempeglade - klappet i hendene og ga meg mange klemmer. Selvfølgelig har hele denne situasjonen vært vanskelig for dem også.. Kanskje følt at jeg ikke trives, at de ikke er "gode" nok for å hoste meg!?

Hannah har dessuten vært en engel og har hjulpet meg masse med oversetting, tatt en del telefoner, hjulpet meg å undersøke ect. THANK GOD that Hirbin has got an girlfriend who speaks english well!!!!

One, two, three, four – Uno, dos, tres, cuatro

2009-08-25T16:49:00.020-05:00

Selv om jeg bare har bodd her i 4 dager, har jeg lært utrolig masse av familien min og folkeslaget her. De har så lite, men gir så gjerne av det lille de har. De bryr seg om alle, og prøver alt de kan for at alle rundt seg skal ha det bra og få nok mat. Familien betyr alt, og de nærmeste vennene blir også behandlet som familie. Allerede har jeg fått et nytt perspektiv på alt.

I Dominikanske vasker de gulvene i huset hver dag, pga. alle insektene. Det er insekter i hvert eneste hjørne i huset, maur, fluer, mygg og andre dyr jeg ikke kan navnet på – men som kravler…

En annen ting er at man dusjer minst 2 ganger om dagen fordi ESTA MUY CALOR!!!!!!!!!!!!!!!

Det er veeeeldig varmt, og elektrisiteten kommer ikke på i dag før på ettermiddagen… (dermed fungerer ikke viften i taket på rommet mitt og heller ikke kjøle-tingen som holder vannet kaldt.)

Dusjen ser ikke særlig imponerende ut til å bli brukt så flittig… I Dominikanske er damene nødt til å vaske undertøyet sitt by hand, fordi det er sett på som så privat at ingen andre enn eieren får lov til å se det… Undertøyet vaskes mens man dusjer, med den eneste såpen som finnes i huset, som stinker pyton og som alle andre også bruker til sitt undertøy og til å vaske seg selv mens de dusjer… På den måten blir heller aldri undertøyet ordentlig rent.
Resten av badet er heller ikke slik jeg hadde trodd…

Når man skal bruke toalettet er det ikke lov til å kaste papiret nedi, derfor den store søppelbøtten ved siden av toalettet. Jeg synes det er ekkelt. Det ligger alt papiret resten av familien har brukt til å tørke seg, og den blir sjeldent tømt.
I vasken er det bare kaldt vann, og jeg bruker ikke vannet i vasken til å pusse tennene engang.. Jeg bruker vannet fra dispenseren som vi også drikker. Jeg tror det er lurt, i hvert fall i begynnelsen – jeg har ikke lyst til å få diarè…

I dag fikk jeg mango til frokost, etterpå tok Federico, padre, meg med på min første tur på motorsykkel – for å møte mer familie. Senere tok han meg med på jobben sin, som han forresten har ferie fra, for å få skrevet ut noe informasjon om diarè som spres gjennom vann et at the moment.

Hannah tok meg og de 2 andre AFS-jentene som bor rett ved siden av, på en spasertur inn til ”sentrum”. Vi fikk vekslet noe penger og jeg kjøpte en ananas – den smaker sååå mye bedre her enn hjemme – fordi her får frukten henge på treet til det er modent, det modnes ikke på et lager på tur til Norge… Anyways, det startet å regne. Og det regner, og regner, og regner og stopper aldri. Maria står på trappen og koster bort vannet, fordi det regner så mye at man kan vasse i det. Bilen måtte flyttes til andre siden av gaten og det regnet stopper ikke!!

Hirbin synes det er morsomt å leke seg med motorsykkelen i mye vann, selv om skoen hans kom flytende tilbake til huskanten…

Angående skolen og AFS i Dominikanske – hadde de ikke fått beskjed om at jeg hadde satt krav om 10 dramatimer i uken. Federico og Hannah har gjort mye research om det er noen mulighet for det, og det er det ikke. Muligens i hovedstaden, Santo Domingo – og da er jeg nødt til å bytte familie, hvis jeg ikke vil reise til hovedstaden hver lørdag for å studere drama på egenhånd på ettermiddagen, men det vil aldri bli så mye som 10 timer drama i uken uansett. Jeg er usikker på om skolen min hjemme i Norge vil godkjenne det, so everything is a mess right now.

Jeg ser kanskje på dette som litt bortkastet om jeg er nødt til å gå skoleåret om igjen når jeg kommer hjem igjen, men for all del: jeg elsker opplevelsen – og menneskene og kulturen er så spennende. Det er en mulighet for at jeg enda har skoleplass i min gamle klasse i Norge, men da kan jeg ikke vente så lenge med å reise tilbake – men det er også masse penger bare kastet ut av vinduet! Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Og om jeg skulle bli i landet måtte jeg ha betalt for bussen til hovedstaden og dramatimene selv. Jeg har heller ikke lyst til å bytte familie, fordi alle er så gode og snille og nå har jeg akkurat begynt å bli kjent med dem. Jeg har ikke lyst til å gå gjennom akkurat samme prosess med en helt ny familie. Det er tøft følelsesmessig.

Jeg prøver å snakke med noen hjemmefra hver dag, fordi jeg føler meg mye bedre. Jeg roer meg ned, og føler meg ikke så mye alene. Har ikke snakket med min mamma hjemme om hva som foregår – men nå som vi har strøm skal jeg prøve å kontakte henne over internett – det er det billigste! Å sende meldinger, motta og sende koster kr. 3,50 ,- og å ringe koster 14 kr. i minuttet, så man kan ikke akkurat kalle det billig… SKYPE er tingen!

I wanna go home, nanananaaa…

2009-08-25T16:41:00.001-05:00

I går kom eldstesønn, Hirbin (20 år) hjem fra 1 uke på stranden sammen med sin tyske kjæreste, Hannah (19 år, var AFS-student i dette huset for 2 år siden). Hannah snakker godt engelsk og flytende spansk, så ting ble myyye lettere etter at hun kom… Mange missforståelser ble rettet opp, og hun oversetter til meg – slik at jeg forstår hva de sier til meg!

Jeg har konstant ondt i hodet, fordi jeg må konsentrere meg hele tiden – på å høre, forstå og prøve å snakke… Det er vanskelig, men begynner å komme seg. Jeg forstår mer nå enn for 3 dager siden!

PC’en i huset esta muerto (er død), så når vi har strøm, prøver jeg å koble til min egen laptop til internett. Å ta med min egen PC er det lureste jeg har gjort.
Elektrisiteten i Dominikanske er ikke til å bli klok på… Halve dagen har de ikke elektrisitet – men det varierer fra dag til dag når elektrisiteten kommer på. Den første dagen har de elektrisitet på morgenen, den andre dagen har de elektrisitet på ettermiddagen og den tredje dagen har de elektrisitet på kvelden – så begynner hele reglen på nytt.

Det er av denne grunnen de aldri har mat i huset. De har kjøleskap, men kan ikke oppbevare mat fordi den ville blitt ødelagt, derfor må mat kjøpes hver dag.

Dominikanere spiser mye. 4 eller 5 måltider hver dag, men det består aldri av mye mat… Til frokost spiser de 1 frukt, oftest mango, og drikker en kopp varm sjokolade – som de dypper en bit brød oppi. Sjokoladen smaker som knuste kakaobønner, og er veldig besk. Til lunsj er det gjerne litt brød og avokado. Til middag; ris, bønner og avokado. Til kvelds; Klumpete potetmos og en grønnsaksfrukt(?). Everything is made by hand, og det er det samme hver dag! Først syntes jeg det var rart at folk ble mett av så lite mat: 1 frukt til frokost… Men man blir faktisk det når man blir vant. Det jeg er mest overrasket over er hvordan det går ant at det er så mange overvektige mennesker, når de spiser så lite!!! Jeg er konstant løs i magen pga. maten, er ikke vant til det enda…

Dominikanere ELSKER norsk sjokolade.

Den kvelden var det også samling med de andre AFS’erne i bygda og familiene deres. Federico, me papa, er sjef for AFS i bygda. Vi er 4 stykker; 2 fra Italia, 1 fra Tyskland og meg selv… Italienerne har ikke så store problemer med språket som oss andre, fordi spansk ikke ligger så veldig langt unna deres eget språk. Hannah oversatte alt de sa til engelsk, slik at vi andre forsto. Alt går mye bedre når vi er flere i samme situasjon.

Skolen begynner på mandag, pga. oppussing av toaletter. Dessverre begynner vi alle i forskjellige klasser. Jeg synes det er synd siden de italienske jentene kan forstå spansk og derfor oversette til oss – men AFS tror ikke at vi kommer til å få dominikanske venner om AFS-studentene alltid er sammen.

Mamma hjemme er sint fordi AFS ikke har holdt løftene sine ang. skole. Jeg må for eksempel ha 10 timer drama i uka for å få skoleåret mitt godkjent, og alle som reiser til dominikanske med AFS is supposed to og to private school, men vi skal tydeligvis gå på public school – som for så vidt er mindre trygg aswell.

Huset er aldri tomt, folk kommer og går hele tiden – but still… I feel so alone.

Hello Mary Lou, goodbye heart

2009-08-24T14:21:00.006-05:00

Dagen jeg reiste må ha vært den verste i hele mitt liv! Ante ikke at jeg kunne gråte så mye, på tross av at jeg prøvde å la være og heller være sterk. - Men det virker så lenge... Når du er midt oppi det! Det siste synet av mamma og Erling på flyplassen, etter en tårevåt avskjed og røde opphovnede øyne, dukker opp hver kveld...

Magnus, Hannah, Snorre, Ine, Vigdis

Vi er 5 studenter fra Norge som har reist sammen hele den lange veien til Dominikanske.
1 1/2 time med fly til Paris, 3 ventetimer der - før vi kunne ta fatt på den 11-12 timers lange flyreisen til Santo Domingo. (med ett stopp på veien).

Ved annkomst var det mange papirer som måtte fylles ut, om bosted, hvor lenge vi skulle være her osv. Heldigvis var all bagasjen vår kommet fram, gitarkassen min hadde mistet et par skruer - selv om den ble sendt med spesialbagasje fordi jeg ikke fikk lov til å ta den med på flyet.

Ute ble vi møtt med AFS-skilt og smilende mennesker. Min familie hadde ikke muligheten til å hente meg på flyplassen, så jeg og noen andre ble eskortert inn til Santo Domingo og AFS-kontoret. Der skulle vi møte frivillige som vi skulle bo hos over natten. Vi vet at det er varmt og er forberedt på det, men når du faktisk har kommet frem og den varmen slår mot deg - er det ingenting som du har forberedt deg på!

Jeg kom til et stort hus, med fire biler utenfor. Familien hadde 2 barn som har reist med AFS før, og de kunne snakke godt Engelsk. Tegnet på velstand i dette landet er biler og hvor stort huset ditt er... Jo flere sofaer, jo bedre!! De hadde vifter i taket overalt, og air-condition system på veggene (sammenlign med varmepumpe i Norge). De var veldig snille med meg, og ville ha meg med å se film osv. - men jeg var sliten, tok meg en dusj og gråt meg i søvn.

Dagen etter fikk jeg servert frokost: Egg og stekte bananer (smaker som poteter). Det gikk greit, jeg fikk svar på mange spørsmål. Det kjentes liksom ut som om jeg bare var på ferie og skulle reise hjem om 2 uker, men var fortsatt trist.

Faren i huset kjørte meg tilbake til AFS-kontoret hvor familien min ventet. De ble veldig glade for å se meg! Maria del Carmen (mamma) Federico (pappa) Merie'Anny (søster, 9 år) og T (bror, 14 år) møtte meg der med et smil og mye nyskjerrighet. Bilturen fra Santo Domingo til San José de Ochoa tok 2 timer, og jeg så mye ut av vinduet på turen. Folk kjører CRAZY i Dominikanske!!!! Det finnes ingen fartsgrenser, og ingen bruker blinklys. Alle kjører over alle kjørebanene og "dytter" seg fram imellom alle bilene...

Når vi kom fram, var det til et lite hus, overfylt med møbler og ting, og folk! Murvegger med store sprekker og sølt maling osv. Dette er en middelklasse familie, men i mine øyne ville jeg sakt at de er fattige - på penger, ikke på kjærlighet og følelser. De prøver alt de kan for at jeg skal ha det bra og trives, desent people!

Neste natt var grusom, klarte ikke slutte å gråte. Satt bare inne på rommet mitt, har heldigvis rom alene - men det er ikke noe privat likevel, fordi det er midt imellom stue-kjøkkenet og bad, så alle er nødt til å gå gjennom...

Vinduene har ikke glass, bare aluminiums-persiener som kan lukkes opp og igjen... Lukker den igjen på natten, fordi jeg ikke vil bli stukket av en malaria-mygg...

Veggene i hele huset er av sprukket mur, og alt er malt i samme farge - med sølte malingsflekker litt rundt omkring..

To ord: KULTURSJOKK OG HJEMLENGSEL !!!!!!!!!!!!!

10 mnd. & 7 daga igjen til hjemreise...

I'm leaving, on a jetplain - don't know when I'll be back again

2009-08-21T10:19:00.002-05:00

My journey has just began...

What can I say to convice you to change your mind? ..Don't leave. I'm gonna love you more than anyone

2009-08-21T09:58:00.004-05:00

En ting har jeg lært i dag; Det er IKKE lett å pakke for 1 år.

Da jeg begynte å uroe meg for dette temaet, var det største spørsmålet hvordan i all videste verden jeg skulle få plass til alt jeg trengte for et helt år?!?!! Derimot, når ting begynte å nærme seg - og jeg måtte begynne å planlegge hva jeg skulle pakke og hva jeg trengte å kjøpe inn - kunne jeg ikke komme på noen ting jeg skulle ha med meg... Det var først da jeg satte av tid til å lage meg en liste over ting til innkjøp at jeg forsto at trillekofferten min trengte litt ekstra plass. Så feil tok jeg!

Trillekofferten min har enda goood plass, og jeg kunne ha stappet en god del ekstra ting nedi... Problemet er max grensen på 20kg. - og bare 5kg. i handbagasje pr. kolli. Etter første vei'ing var vi oppe rundt 26kg. Og da hadde jeg ikke pakket et eneste klesplagg engang!!!!!!!! Etter drastinske nedkuttinger fikk vi kofferten på 20kg. - men det ser ut til at min kjære mor allerede neste uke må sende meg min første pakke over Atlanterhavet.

Er jeg klar?
Ferdigpakket? Trillekoffert, gitarkasse og sekk - ja!
Klar mentalt? ...det er kanskje et annet kapittel.

Det har blitt en del fortvilig og tårer i dag også, and more to come...
Om 1 time kjører vi avgårde til Evenes flyplass, jeg har med meg solbrillene i handa som beredskap!

But if you want to leave, take good care! Hope you make a lot fo nice friends out there, but remember there's a lot of bad and beware

2009-08-20T15:54:00.013-05:00

Mammaen min ville være god og snill, og inviterte til "avskjedsselskap" for meg. Først var det bare snakk om et par stykker som skulle komme, og en kake som skulle bakes.. Det hele endte med rundt 20 gjester og 4 kaker + fruktsalat og is; noe for enhver smak.

Kveldens store OVERRASKELSE, som alle viste om, for uten om undertegnede, var at min kjære storesøster (som nettopp er ferdig med 3års studie i England) hadde kjørt den lange veien helt fra Finnsnes til Sandstrand for å gi meg et farvell kyss. Hun ble overfalt i døren av klemmer og gledestårer.

Selskapet ble til en kveld full av latter og tårer, og mange gode lykkeønskninger fra kjente og kjære.

So long! I'm gonna miss you when I'm gone

2009-08-19T16:30:00.011-05:00

Soulmate of mine, Erling Larsen Dahl

Remember; on cloudy days,
rainy days, cold days,
stormy days, lonely days,
and sunny days - you've got me!

I love you to the moon and back - a thousand times!

Det er flere ganger enn jeg kan telle på 1 hånd at jeg har vurdert å trekke meg fra dette året. Det må jeg bare helt ærlig innrømme. Grunnene varierer ofte fra gang til gang...
Redsel. Jeg er redd for å forlate alt jeg kjenner og komme ensom og alene til et nytt land, en ny kultur, ett nytt språk - som jeg ikke forstår...
Egoisme. Er det galt av meg selv å unne meg et spennende og opplevelsesrikt år? Jeg får dårlig samvittighet for de følelsene JEG påtrenger de menneskene jeg er glade i, fordi jeg er så egoistisk og gjør noe jeg vil.
Usikkerhet. Jeg er usikker på om jeg har kapasiteten og egenskapene for å klare å fullføre et skoleår i utlandet. Kommer jeg til å trives sammen med familien? Og viktigst: Hva vil de synes om meg? En bortskjemt "rikmannsunge" som er vant til å få det som jeg vil, a pain in the ass? Eller ett menneske fra en annen kultur som kan lære dem et og annet om seg selv?
Men det hovedtemaet som stadig vekk holder meg våken er:
Kjærlighet. Klamrer meg fast i håpet om at everything will remain.

In the end er det gjerne også disse tingene som også får meg til å reise... It's a once in a lifetime opportunity som jeg ikke kan la gå fra meg. Jeg gleder meg til å se verden gjennom mine egne øyne og bli kjent med andre mennesker og en annen kultur. For ikke å glemme: Jeg gleder meg mest av alt til å bli kjent med meg selv!

Når dom store drømma Banker på ått deg Når dom tek deg høgt og langt

2009-08-19T14:39:00.003-05:00

Everyday Is a Sunday

2009-08-18T18:47:00.008-05:00

Min aller siste helg hjemme, tilbrakte jeg sammen med mine beste venner!

Fredag 14.august arrangerte jeg sleepover hjemme på Sandstrand sammen med jentene. Vi lagde god mat, sang karaoke, lekte teaterleker og andre festeligheter. Kort sakt; Det ble en laaaang natt...

Lørdag 15. hadde Kinemor stelt i stand hybelen og invitert the rest of us - for the last goodbye!

Haven't had so much fun in loooong time!!!

Så jeg vil gjerne takke alle sammen for å gjøre dette mulig, all planlegging, innkjøp, skyssing til og fra byen; tusen takk jenter, but most of all - tusen takk mamma! Det betyr så mye for meg, mest av alt fordi jeg er så redd for å bli glemt iløpet av dette året, tror jeg... Jeg er redd for at ingen kommer til å savne meg. Redd for at ting ikke kommer til å bli det samme igjen, fordi jeg har det ganske bra actually! Jeg elsker livet mitt, and what it have become. Tusen takk for at jeg fikk denne helgen - så jeg ihvertfall kan huske på minnene i tunge stunder.

Du vet den søndags-følelsen du sitter igjen med etter verdens beste dag, og du aldri vil at momentet skal ende? Før idyllen blir ødelagt når du plutselig oppdager at du må tidlig opp neste dag for å gå på skole... Det er den følelsen jeg sitter igjen med etter en happening som denne og det bare er 3 dager igjen til avreise.